En ny tekst av Jørn Kløvfjell Mjelva, tekst nummer to i hans essayserie.
Menneskeverd og samfunn
I fantasisamfunnet Soet kjenner de ikke til begrepet menneskeverd – hele deres samfunnssystem bygger på guden Teos’ eksistens. Ved jevne mellomrom åpenbarer denne guden seg for samfunnets yppersteprester (og også dets lovskrivere) for å formulere dogmer som skal pålegges innbyggerne av Soet. Teos er en klok gud, og blandt hans bud finner vi nyttige leveregler som «Du skal ikke stjele», «Du skal ikke drepe dine medmennesker» og «Du skal gi dine medborgere et verdig og lykkelig liv». Kort sagt: Regler som også vi – med grunnlag i menneskeverdet – godtar som sanne og gode. Men samfunnet har en regel som vi rettskafne eskimoer ikke ville ha godtatt: Den kloke Teos har nemlig forkynnet for sine yppersteprester og lovskrivere at de rødhårede ikke kan regnes som ‘medborgere’, og skal enten drepes eller deporteres.
Om et slikt samfunn hadde eksistert i vår verden, ville vi rettskafne eskimoer rettet kraftig kritikk mot dets øvrighet: Slike teokratiske styreformer er jo fullstendig absurde; det går da ikke an å basere et helt samfunn på noe så abstrakt og svevende som en guds eksistens. Men den skitne sannhet er at vi går i nøyaktig den samme fellen. Om det nå ikke er en guds eksistens, så klarer vi å være såpass religiøse at vi begrunner våre lover i det abstrakte og svevende «menneskeverd» – en spesiell egenverdi et menneske har bare for å være et menneske.
Nå er det klart at vi mennesker til alle tider har vært flinke til å sette abstrakte verdier der det egentlig ikke er noen (valuta), men som oftest er dette nyttig fordi det kun brukes i et system som også er rent abstrakt (økonomi). Menneskeverdet blir imidlertid brukt som det allment aksepterte grunnlag for enhver diskusjon som tar for seg noe så konkret som samfunnsliv. Som den kristne Gud før var eneveldets begrunnelse, er menneskeverdet blitt begrunnelsen for alle elementer i det moderne samfunnsliv – for å snakke samfunn må man bare finne seg i at det finnes, og dermed basta!
Det må videre merkes at dette essays poeng ikke er å avskrive menneskeverdet fullstendig (eller kritisere de levereglene det pålegger), men kun å påpeke at å basere argumenter og diskusjoner på det er som å basere argumenter og diskusjoner på Teos’ eksistens. Å trekke konklusjoner på usolid grunnlag gir nødvendigvis ikke gale konklusjoner, men det er dårlig logikk, og vi har intet vern mot at vi en dag kommer til å trekke en gal konklusjon. Et eksempel der menneskeverd skaper dilemmaer er ved spørsmål rundt selvmord og aktiv dødshjelp. Dermed: Vi har alle rett til å tro eller ikke tro på menneskeverd (men neste gang noen spør dere om dere er religiøse må dere svare «Ja»), men det gir oss like liten rett til å hevde at homofili er greit som kristne har rett til å hevde at homofili er en synd basert på Guds eksistens. Sannhet er ikke det samme som hva majoriteten tror på for øyeblikket, men hva som kan sluttes av en logisk kjede med utgangspunkt i et logisk korrekt grunnlag.
I et tidligere essay («Mot liberalismen») så vi hvordan samfunnet både kan betraktes som et organ med en hensikt, og et produkt av en symbiose – en helhet hvis mål er selvopprettholdelse. Det er videre logisk at samfunnet bør formulere sine lover på grunnlag av denne selvopprettholdelsesdriften. Altså – som individer er vi frie til å gjøre hva vi vil, men vi må ta hensyn til at samfunnet vil lage lover som skal hindre oss individer å gjøre det som skader samfunnet. Voldelig oppførsel og tyveri kan ikke tolereres, da dette skader samfunnet (mennesket kan – nokså uromantisk – tolkes som en potensiell ressurs, og å drepe et menneske blir dermed å frarøve samfunnet denne potensielle ressursen). Polygami og homofili skader ikke samfunnet (gitt kjønnsnøytralitet) og bør aksepteres.
For å utnytte mennesket som potensiell ressurs må samfunnet gjøre hva det kan for å få mest mulig ut av det – det vil si å lage lover som hjelper det enkelte individ å få gjort mest mulig ut av sine evner, og dette gjøres ved å lage de samme lover som menneskeverdet legger opp til i dag.Det må her merkes at med ‘samfunn’ menes ikke de som sitter på toppen og styrer – en eneveldig monark, et aristokrati, et oligarki eller et teokrati – men entiteten som utgjøres av alle individer som lever i den.
Håpet med dette essayet var å vise hvordan det er mulig å føre samfunnsdebatten over på et mer naturlig grunnlag enn det tidligere brukte menneskeverdet, uten å egentlig forsøke å bevise eller motbevise dets eksistens. Et korrekt grunnlag er det første – og viktigste – skritt mot sannheten.
Arkivert under: Uncategorized
