“Frihet” er et ord som grunnet sin positive ladning, ofte blir dyttet frem av de liberalistiske partier i debatt om samfunnsstruktur, skattepolitikk og angående offentlige inngrep. Men kan frihet eksistere i det moderne, organiserte samfunn? Dette svarer Jørn Kløvfjell Mjelva på i sitt essay om liberalisme og frihet.
Mot liberalismen
Hensikten med dette innlegg var å vise hvordan en analyse av samfunn og frihet leder til en kritikk av liberalismen som ideologi. Dette vil involvere en endring i vårt syn på samfunnet, og vi vil se at en ny ramme for et samfunns lover vil være nødvendig.
Det latinske ordet «liber» har betydningen fri, og forståelse av ‘liberalisme’ krever følgelig en viss forståelse av ordet ‘frihet’, og hva denne innebærer.
Først slår vi fast at mennesket ikke er fullstendig fritt. Vår frihet har blandt annet en rekke naturlige begrensninger, som vi også deler med andre dyr. Selv den mest innbarkede liberalist vil aldri komme til å stevne Moder Natur for retten fordi hun begrenser dennes frihet til å levitere. Følgelig kan aldri ‘uinnskrenket frihet’ stilles som et krav, eller «menneskerett».
De fleste av oss innser også at i tillegg til de naturlige begrensninger, har friheten også visse kulturelle begrensninger, det vil si begrensninger som kommer av at vi lever sammen i samfunn, som normer og lover. Disse begrensningene kan – i motsetning til de naturlige – brytes, men til gjengjeld innebærer brudd med dem ulike former for sanksjoner.
Med dette innledende ordkløveri har vi definert det de fleste av oss regner som åpenbart: Vår frihet vil alltid ha begrensninger, enten det er av naturlig eller kulturell art. Problemet blir å definere hvor grensene bør trekkes for de kulturelle begrensninger (hvis vi utelukker visse spiritistiske retninger er ingen uenige i at de naturlige grensene bare kan bøyes, men aldri brytes). En sann liberalist vil ønske å – i størst mulig grad – fjerne de kulturelle begrensninger; første generasjon tok for seg de personlige, andre generasjon de økonomiske. Målet med denne tekst er å vise hvordan dette ønsket undergraver samfunnet i sin essens.
Samfunnet er – som de fleste menneskelige oppfinnelser – et organ/redskap, og som et organ har samfunnet både en funksjon/hensikt, samt en utforming som skal muliggjøre denne funksjonenI sin mest primitive form har samfunnet gitt oss trygghet, grunntrinnet i Maslows behovspyramide, men etter hvert som samfunnet har utviklet seg har det fått som oppgave å sikre flere av Maslows hovedtrinn. For å bevare denne funksjonen trengs en bestemt utforming, men akkurat denne skal vi ikke gå inn på her.
Videre er også samfunnet mer enn et organ (som eksisterer som en del av sin skaper) – samfunnet er et produkt av en symbiose. På samme måter som celler utgjør mennesker utgjør individer samfunnet, der helheten er større enn summen av delene. Slik mennesket har et mål utenom dets egentlige hensikt, har samfunnet et mål utenom sin funksjon. Naturlig nok er dette målet selvopprettholdelse.Samfunnet er et organ hvis hensikt er å sikre oss i vår søken etter toppen av behovspyramiden, og vil – bare ved å være et samfunn – arbeide for denne hensikten. I tillegg har imidlertid samfunnet et eget mål om fortsatt eksistens, og det er dette målet vi må ha i tankene idet vi setter oss ned for å vurdere hvor stor frihet individet skal ha.
Det må innrømmes at forrige avsnitt endte med en forsnakkelse: Individets frihet er ikke spørsmålet. Individet (isolert fra enhver kulturell kontekst) står fullstendig fritt til å gjøre hva det vil, kun begrenset av naturen. Det kan myrde, voldta, stjele og selge akkurat så mange piratkopier det vil. Det er kun når vi tar med fellesskap og samfunn individets frihet blir begrenset – ikke av seg selv, men av hva samfunnet tolererer. Dersom en tar livet av et menneske, vil samfunnet miste en potensiell ressurs, og dette vil igjen minske sannsynligheten for samfunnets opprettholdelse. Som en mor som beskytter sin unge (hennes mulighet til opprettholdelse via gener) må derfor samfunnet ta affære, og hindre at slike hendelser også skjer i fremtiden.
Idet vi har kommet så langt merkes bruddet med liberalismen: Vi kan godt forutsette at individet selv står fullstendig fritt, men dette er av mindre betydning, da samfunnet uansett må ta affære om individet begår en handling som skader fellesskapet (og ettersom sanksjoner hindrer individet å oppnå sine mål vil det nødvendigvis etterfølge de kulturelle begrensninger). Allikevel må ikke dette stagge et individs egosentriske behov, for på den måten å hindre det i å oppnå sin naturlige målsetning, og forbud for forbudenes skyld skal derfor ikke tolereres.
Det er godt mulig å trekke i tvil samfunnets betydning overhode, men i så tilfelle vil den eneste liberalisme være anarkisme, og de som ikke ønsker død over samfunnet som organ og oppfinnelse, vil raskt gå bort fra en slik tanke.
En slik redefinering av samfunnet innebærer naturlig nok en redefinering av rammen til alle samfunnsrelaterte disipliner, deriblandt lovskrivning. Fremtidens lover må følgelig baseres på samfunnets overlevelsesbehov fremfor eksterne begreper som religiøs overbevisning, privat eiendomrett eller menneskeverd.
Håpet med denne teksten var å formidle en forståelse for at samfunnet eksisterer for sin egen del så vel som for vår del, og videre hvordan samfunnet ikke kan tilpasses en liberalistisk tankegang, men må – i henhold til sitt naturlige mål om fortsatt eksistens – ha et konservativt forhold til de kulturelle begrensninger. Det skaper et nytt verdigrunnlag for hvordan samfunnets regler skal utformes, et verdigrunnlag som er langt mer naturlig enn forsvaret av den private eiendomsrett og religiøs overbevisning, men hovedpoenget blir enda at frihet for frihetens skyld er ren idioti.
Frihet nødvendiggjør ansvar. Ansvar leder til konsekvenser. Fellesskap pluss konsekvenser gir hensyn. Hensyn fører til kulturelle begrensninger. Frihet for frihetens skyld blir dermed uforenelig med samfunnets natur, og den eneste liberalisme vil da være anarkismen.
Jørn Kløvfjell Mjelva
Forfatteren av dette essayet vil følge opp dagens innlegg med (forholdsvis) faste, ukentlige innlegg om liberalismen.
Arkivert under: Uncategorized
