Demokratiets fall

Et nytt essay i Jørns serie. Enjoy!

Demokratiets fall

I de tidligere essay har vi tatt et oppgjør med det vi rettskafne eskimoer tar for gitte paradigmer som skal utgjøre rammen for enhver samfunnsdebatt – frihetsrettet tankegang og menneskeverdet – og vi har med det lagt til rette for den mest omfattende kritikk hittil – kritikken av demokratiet.

Det skumleste med hele demokratiet er hvor vanskelig det etter hvert blir å kritisere det. Vi tror på det som folk før trodde på Gud – uten betenkninger. Demokratiet selv er noe gudegitt – en gave som jo beviser at det er Vestens nasjoner som er Guds utvalgte folk (til og med før vi i det hele tatt trodde på Gud), og dermed har retten til å tvinge vårt hellige demokrati over hodet på andre kulturer. I vår arroganse innbilder vi oss at vi har funnet den perfekte styreform bare noen tusen år etter de første sivilisasjonene ble til. Merkelig nok var det de samme holdninger som preget vitenskapen for litt over hundre år siden, men det viste seg at vi tok feil – meget feil.

I «Mot liberalismen» så vi at frihet innebærer ansvar – noe de fleste av oss også tar for gitt. Det største problemet med demokratiet er imidlertid å innse at denne liberale styreform gir oss en rekke friheter som vi også må stå til ansvar for. Gjennom demokratiet gir samfunnet oss som individer friheten til å være med på å bestemme over hva som angår fellesskapet, men dette vil også føre til at vi blir nødt til å stå til ansvar for egne valg; vår regjerings valg blir også våre egne valg (dette er selvsagt kun tilfellet der demokratiet fungerer ideelt, noe som selvsagt blir umulig).

I dag blir imidlertid det indirekte demokrati brukt som en ansvarsfraskrivelse. Man tenker: «Jeg har bare frihet til å stemme, og mitt ansvar slutter også der; jeg tror jeg stemmer på dette partiet her, også får de ta skylden hvis noe går galt». En slik kollektiv ansvarsfraskrivelse fra samfunnsmedlem til politisk parti er nettopp det som undergraver poenget med demokratiet, og vil selvsagt etter hvert føre til at det ryker i hengslene.

Tilhengere av demokratiet glemmer ironisk nok også at selve poenget med det er at ‘folket‘, og ikke en eneveldig monark eller et oligarki, styrer. Reformistene innen denne gruppen innbilder seg at samfunnet må forandres ovenfra, mens soppen som truer med å fortære reisverket sitter i bunnen. Dette virker på de fleste klare tenkere relativt absurd, da en ikke sjekker om det er noe galt med loftet i et hus som holder på å kollapse.

En skulle kanskje tro at dette var et problem med hvordan demokratiets blir gjennomført – et problem som kan løses med holdningskampanjer. Dessverre viser det seg at dette problem ligger inkorporert i selve prinsippet bak det indirekte demokrati – demokratiet sikrer oss både friheten til å bry oss, og til ikke å gjøre det.

Kun i form av et direkte demokrati eller etter en folketragedie vil demokratiet fungere optimalt, da det i det første tilfellet ikke vil tillate folket å ikke bry seg, mens i det andre tilfellet har folk hverken råd eller mulighet til å la det være – truslene er åpenbare, og vi søker tryggheten i et fellesskap. Men det direkte demokrati er bare effektivt for mindre bystater, og ingen av oss ønsker seg en nye verdenskrig. Demokratiet gir oss altså ingen løsninger.

Å bry seg innebærer dessuten mer enn å stemme ved stortings- og kommunevalg, delta i demonstrasjonstog, gå på partimøter og snakke varmt om et partiprogram. Det innebærer også å skaffe seg kunnskap og almen dannelse, skrive kritikker, sette spørsmålstegn ved eget partiprogram, være åpen for impulser fra vitenskap og kultur. Kort sagt: Å bry seg er å ha egne meninger og gi uttrykk for dem.

Demokratiet er på alle måter den perfekte styreform, men et perfekt maskineri ødelegges av imperfekte tannhjul. Dessverre er mennesket grunnleggende egoistisk, og hvis samfunnet åpner opp for det har vi som regel nok med oss selv. I et pengesterkt miljø der samfunnet sikrer oss den tryggheten, den maten og den sosiale interaksjon vi trenger – hvorfor skal vi bruke tid på noe som vi ikke direkte tjener på? Materialismen har pervertert menneskelig egoisme – som er utgangspunkt for samfunnets eksistens – til egotismen, som undergraver samfunnets eksistens. Samfunnet gir oss frihet uten å stille krav, så hvorfor skal vi ikke nytte oss av tilbudet?

Slik som elektronene følger vi mennesker minste motstands vei, og hva er resultatet? Vi gir oss selv rett til å la vårt samfunn styres av karismatikere som lover oss mer av denne uforpliktede frihet, og når noe går galt ser vi ikke at skurkene er oss selv.

Dette er forbeholdt at demokratiet er fungerende, om det ikke er det vil disse karismatikere bare skjule en maktkamp bestående av intriger og renkespill. Uansett vil demokratiet undergrave egne prinsipper, og vi sitter igjen med enten den pøbelstyrte demagogi, eller det hensynsløse byråkrati.

For å løse dette problemet må grenser settes; vi kan ikke lenger akseptere at de blinde velger andre blinde til å lede dem. Friheten og ansvaret må hvile på dem som har vist seg kompetanserike og dyktige nok til å fortjene den, og derfor skal siste essay i denne serie hete «Regnum philologus».

Menneskeverd og samfunn

En ny tekst av Jørn Kløvfjell Mjelva, tekst nummer to i hans essayserie.

Menneskeverd og samfunn

I fantasisamfunnet Soet kjenner de ikke til begrepet menneskeverd – hele deres samfunnssystem bygger på guden Teos’ eksistens. Ved jevne mellomrom åpenbarer denne guden seg for samfunnets yppersteprester (og også dets lovskrivere) for å formulere dogmer som skal pålegges innbyggerne av Soet. Teos er en klok gud, og blandt hans bud finner vi nyttige leveregler som «Du skal ikke stjele», «Du skal ikke drepe dine medmennesker» og «Du skal gi dine medborgere et verdig og lykkelig liv». Kort sagt: Regler som også vi – med grunnlag i menneskeverdet – godtar som sanne og gode. Men samfunnet har en regel som vi rettskafne eskimoer ikke ville ha godtatt: Den kloke Teos har nemlig forkynnet for sine yppersteprester og lovskrivere at de rødhårede ikke kan regnes som ‘medborgere’, og skal enten drepes eller deporteres.

Om et slikt samfunn hadde eksistert i vår verden, ville vi rettskafne eskimoer rettet kraftig kritikk mot dets øvrighet: Slike teokratiske styreformer er jo fullstendig absurde; det går da ikke an å basere et helt samfunn på noe så abstrakt og svevende som en guds eksistens. Men den skitne sannhet er at vi går i nøyaktig den samme fellen. Om det nå ikke er en guds eksistens, så klarer vi å være såpass religiøse at vi begrunner våre lover i det abstrakte og svevende «menneskeverd» – en spesiell egenverdi et menneske har bare for å være et menneske.

Nå er det klart at vi mennesker til alle tider har vært flinke til å sette abstrakte verdier der det egentlig ikke er noen (valuta), men som oftest er dette nyttig fordi det kun brukes i et system som også er rent abstrakt (økonomi). Menneskeverdet blir imidlertid brukt som det allment aksepterte grunnlag for enhver diskusjon som tar for seg noe så konkret som samfunnsliv. Som den kristne Gud før var eneveldets begrunnelse, er menneskeverdet blitt begrunnelsen for alle elementer i det moderne samfunnsliv – for å snakke samfunn må man bare finne seg i at det finnes, og dermed basta!

Det må videre merkes at dette essays poeng ikke er å avskrive menneskeverdet fullstendig (eller kritisere de levereglene det pålegger), men kun å påpeke at å basere argumenter og diskusjoner på det er som å basere argumenter og diskusjoner på Teos’ eksistens. Å trekke konklusjoner på usolid grunnlag gir nødvendigvis ikke gale konklusjoner, men det er dårlig logikk, og vi har intet vern mot at vi en dag kommer til å trekke en gal konklusjon. Et eksempel der menneskeverd skaper dilemmaer er ved spørsmål rundt selvmord og aktiv dødshjelp. Dermed: Vi har alle rett til å tro eller ikke tro på menneskeverd (men neste gang noen spør dere om dere er religiøse må dere svare «Ja»), men det gir oss like liten rett til å hevde at homofili er greit som kristne har rett til å hevde at homofili er en synd basert på Guds eksistens. Sannhet er ikke det samme som hva majoriteten tror på for øyeblikket, men hva som kan sluttes av en logisk kjede med utgangspunkt i et logisk korrekt grunnlag.

I et tidligere essay («Mot liberalismen») så vi hvordan samfunnet både kan betraktes som et organ med en hensikt, og et produkt av en symbiose – en helhet hvis mål er selvopprettholdelse. Det er videre logisk at samfunnet bør formulere sine lover på grunnlag av denne selvopprettholdelsesdriften. Altså – som individer er vi frie til å gjøre hva vi vil, men vi må ta hensyn til at samfunnet vil lage lover som skal hindre oss individer å gjøre det som skader samfunnet. Voldelig oppførsel og tyveri kan ikke tolereres, da dette skader samfunnet (mennesket kan – nokså uromantisk – tolkes som en potensiell ressurs, og å drepe et menneske blir dermed å frarøve samfunnet denne potensielle ressursen). Polygami og homofili skader ikke samfunnet (gitt kjønnsnøytralitet) og bør aksepteres.

For å utnytte mennesket som potensiell ressurs må samfunnet gjøre hva det kan for å få mest mulig ut av det – det vil si å lage lover som hjelper det enkelte individ å få gjort mest mulig ut av sine evner, og dette gjøres ved å lage de samme lover som menneskeverdet legger opp til i dag.Det må her merkes at med ‘samfunn’ menes ikke de som sitter på toppen og styrer – en eneveldig monark, et aristokrati, et oligarki eller et teokrati – men entiteten som utgjøres av alle individer som lever i den.

Håpet med dette essayet var å vise hvordan det er mulig å føre samfunnsdebatten over på et mer naturlig grunnlag enn det tidligere brukte menneskeverdet, uten å egentlig forsøke å bevise eller motbevise dets eksistens. Et korrekt grunnlag er det første – og viktigste – skritt mot sannheten.

Youtube-Bjelland

Stavangers lokale aviser har den siste tiden slått opp Torgeir Bjelland og Norgespatriotene på førstesidene. Faktum at dette nasjonalistiske partiet har etablert seg i Stavanger skremmer naturlig nok mange.

Jeg kan derfor med glede fastslå at deres eventuelle frykt er ubegrunnet. Bjelland er, i likhet med Vidar Kleppe, nokså opptatt med å lage videoer til nettsiden youtube.com. I tillegg til et par diffuse og selvmotsigende innlegg om (ny)nasjonalismen, har Torgeir en serie der han driver lettfordøyelig satire over antirasisme.

Dette er første episode

I tillegg vil jeg rette en smule oppmerksomhet til denne videoen, her driver Torgeir Bjelland litt nasjonalistisk folkeopplysning. Dessverre er det siste minuttet grunnet noe som kan se ut som akutt halsbrann.

Ifølge wikipedia kan halsbrann være en naturlig følge av inntak av svært krydret mat. Kan dette være grunnen til Bjellands syn på innvandrere? Dårlige opplevelser på Shawarma og Thai Delight?

En ting er ihvertfall sikkert:

Torgjeir Bjelland kommer ikke til å gjøre Stavanger nasjonalistisk når han åpenbart har bedre ting å gjøre.

Radikalen mener: LEVER YOUTUBE.COM

Mot Liberalismen

“Frihet” er et ord som grunnet sin positive ladning, ofte blir dyttet frem av de liberalistiske partier i debatt om samfunnsstruktur, skattepolitikk og angående offentlige inngrep. Men kan frihet eksistere i det moderne, organiserte samfunn? Dette svarer Jørn Kløvfjell Mjelva på i sitt essay om liberalisme og frihet.

Mot liberalismen

Hensikten med dette innlegg var å vise hvordan en analyse av samfunn og frihet leder til en kritikk av liberalismen som ideologi. Dette vil involvere en endring i vårt syn på samfunnet, og vi vil se at en ny ramme for et samfunns lover vil være nødvendig.

Det latinske ordet «liber» har betydningen fri, og forståelse av ‘liberalisme’ krever følgelig en viss forståelse av ordet ‘frihet’, og hva denne innebærer.

Først slår vi fast at mennesket ikke er fullstendig fritt. Vår frihet har blandt annet en rekke naturlige begrensninger, som vi også deler med andre dyr. Selv den mest innbarkede liberalist vil aldri komme til å stevne Moder Natur for retten fordi hun begrenser dennes frihet til å levitere. Følgelig kan aldri ‘uinnskrenket frihet’ stilles som et krav, eller «menneskerett».

De fleste av oss innser også at i tillegg til de naturlige begrensninger, har friheten også visse kulturelle begrensninger, det vil si begrensninger som kommer av at vi lever sammen i samfunn, som normer og lover. Disse begrensningene kan – i motsetning til de naturlige – brytes, men til gjengjeld innebærer brudd med dem ulike former for sanksjoner.

Med dette innledende ordkløveri har vi definert det de fleste av oss regner som åpenbart: Vår frihet vil alltid ha begrensninger, enten det er av naturlig eller kulturell art. Problemet blir å definere hvor grensene bør trekkes for de kulturelle begrensninger (hvis vi utelukker visse spiritistiske retninger er ingen uenige i at de naturlige grensene bare kan bøyes, men aldri brytes). En sann liberalist vil ønske å – i størst mulig grad – fjerne de kulturelle begrensninger; første generasjon tok for seg de personlige, andre generasjon de økonomiske. Målet med denne tekst er å vise hvordan dette ønsket undergraver samfunnet i sin essens.

Samfunnet er – som de fleste menneskelige oppfinnelser – et organ/redskap, og som et organ har samfunnet både en funksjon/hensikt, samt en utforming som skal muliggjøre denne funksjonenI sin mest primitive form har samfunnet gitt oss trygghet, grunntrinnet i Maslows behovspyramide, men etter hvert som samfunnet har utviklet seg har det fått som oppgave å sikre flere av Maslows hovedtrinn. For å bevare denne funksjonen trengs en bestemt utforming, men akkurat denne skal vi ikke gå inn på her.

Videre er også samfunnet mer enn et organ (som eksisterer som en del av sin skaper) – samfunnet er et produkt av en symbiose. På samme måter som celler utgjør mennesker utgjør individer samfunnet, der helheten er større enn summen av delene. Slik mennesket har et mål utenom dets egentlige hensikt, har samfunnet et mål utenom sin funksjon. Naturlig nok er dette målet selvopprettholdelse.Samfunnet er et organ hvis hensikt er å sikre oss i vår søken etter toppen av behovspyramiden, og vil – bare ved å være et samfunn – arbeide for denne hensikten. I tillegg har imidlertid samfunnet et eget mål om fortsatt eksistens, og det er dette målet vi må ha i tankene idet vi setter oss ned for å vurdere hvor stor frihet individet skal ha.

Det må innrømmes at forrige avsnitt endte med en forsnakkelse: Individets frihet er ikke spørsmålet. Individet (isolert fra enhver kulturell kontekst) står fullstendig fritt til å gjøre hva det vil, kun begrenset av naturen. Det kan myrde, voldta, stjele og selge akkurat så mange piratkopier det vil. Det er kun når vi tar med fellesskap og samfunn individets frihet blir begrenset – ikke av seg selv, men av hva samfunnet tolererer. Dersom en tar livet av et menneske, vil samfunnet miste en potensiell ressurs, og dette vil igjen minske sannsynligheten for samfunnets opprettholdelse. Som en mor som beskytter sin unge (hennes mulighet til opprettholdelse via gener) må derfor samfunnet ta affære, og hindre at slike hendelser også skjer i fremtiden.

Idet vi har kommet så langt merkes bruddet med liberalismen: Vi kan godt forutsette at individet selv står fullstendig fritt, men dette er av mindre betydning, da samfunnet uansett må ta affære om individet begår en handling som skader fellesskapet (og ettersom sanksjoner hindrer individet å oppnå sine mål vil det nødvendigvis etterfølge de kulturelle begrensninger). Allikevel må ikke dette stagge et individs egosentriske behov, for på den måten å hindre det i å oppnå sin naturlige målsetning, og forbud for forbudenes skyld skal derfor ikke tolereres.

Det er godt mulig å trekke i tvil samfunnets betydning overhode, men i så tilfelle vil den eneste liberalisme være anarkisme, og de som ikke ønsker død over samfunnet som organ og oppfinnelse, vil raskt gå bort fra en slik tanke.

En slik redefinering av samfunnet innebærer naturlig nok en redefinering av rammen til alle samfunnsrelaterte disipliner, deriblandt lovskrivning. Fremtidens lover må følgelig baseres på samfunnets overlevelsesbehov fremfor eksterne begreper som religiøs overbevisning, privat eiendomrett eller menneskeverd.

Håpet med denne teksten var å formidle en forståelse for at samfunnet eksisterer for sin egen del så vel som for vår del, og videre hvordan samfunnet ikke kan tilpasses en liberalistisk tankegang, men må – i henhold til sitt naturlige mål om fortsatt eksistens – ha et konservativt forhold til de kulturelle begrensninger. Det skaper et nytt verdigrunnlag for hvordan samfunnets regler skal utformes, et verdigrunnlag som er langt mer naturlig enn forsvaret av den private eiendomsrett og religiøs overbevisning, men hovedpoenget blir enda at frihet for frihetens skyld er ren idioti.

Frihet nødvendiggjør ansvar. Ansvar leder til konsekvenser. Fellesskap pluss konsekvenser gir hensyn. Hensyn fører til kulturelle begrensninger. Frihet for frihetens skyld blir dermed uforenelig med samfunnets natur, og den eneste liberalisme vil da være anarkismen.

Jørn Kløvfjell Mjelva

Forfatteren av dette essayet vil følge opp dagens innlegg med (forholdsvis) faste, ukentlige innlegg om liberalismen.

Verdensmestre på feminisme?

Ifølge en undersøkelse gjort av WEF i 2005 er samtlige fem land i norden verdensmestre på likestilling.

Vi har flest kvinner i parlamentet, flest kvinner med høy utdanning og minst lønnsforskjeller.

Undertegnede så nylig en TV-debatt om klimapolitikk, der samtlige nordiske statsledere deltok. Den eneste nyttige observasjonen jeg gjorde, var hvem som satt i lederstolene for vår og våre nabolands regjeringer.

Halvparten av verdens befolkning består av kvinner. Norden er så vidt Radikalen har forstått, intet unntak. Om selv om norden er kåret til verdensmestre på likestilling, kunne ledere like gjerne vært øverstkommanderende for et hvilket som helst diktatur. Uansett om du befinner i Sverige, Norge, Nord-Korea eller Cuba, er det stor sannsynlighet for at statsoverhodet er en mørkhåret, middelaldrene mann.

Pablo

Litt om àvisa

Radikalen er en radikal sosialistavis som påtar seg følgende oppgaver:

Dekke grunnleggende sosialistiske saker som likestilling, likhet, miljøvern, kamp mot privatisering av offentlige tjenester og innvandring, både i Norge og verden generelt.

Kaste lys over innvandrerfiendtlighet, rasisme og nazisme i Norge og våre naboland.

Dekke Norges rolle i den store verden og se med kritisk blikk på Norge som økonomisk makt og fredsnasjon.

Presse inn en smule kulturstoff og gladsaker i ny og ne, bare for å få litt balanse.

Foreløpig er Radikalen en nettavis, men vi i redaksjonen har et mål om å trykke opp en papirutgave i nær fremtid.

Om organisasjoner eller enkeltpersoner føler seg krenket av innlegg, er det mulighet for å svare på kritikken i et separat innlegg, helt usensurert. Vi kjører journalistisk i beste See It Now-stil.

Om noen ønsker å bidra til avisen, er alle velkomne til å sende inn bidrag til sirduke_91@hotmail.com. Alt vi krever at skribenten, er at han eller hun skriver saklig om et tema som er har en viss relevans (se punkter ovenfor). Vi er ikke kresne…

Fra enkel amatørblogg til nettavis med ambisjoner

Det har seg slik at denne bloggeren er lei av meningsløs synsing. Å la tankene vandre fritt til allmenn beskuelse kan man gjøre når man minstepensjonist om en par tiår. Istedenfor å bable i vei til dommedag er over oss, vil min blogg konverteres til en kultur- og politikkavis med oppdateringer flere ganger i uken. Avisen starter nå.